Sailing Fortia Header

Kuna Yala land!

  • strict warning: Declaration of views_handler_filter::options_validate() should be compatible with views_handler::options_validate($form, &$form_state) in /home/3/s/sailingfortia/www/modules/views/includes/filter.handlers.inc on line 0.
  • strict warning: Declaration of views_handler_filter::options_submit() should be compatible with views_handler::options_submit($form, &$form_state) in /home/3/s/sailingfortia/www/modules/views/includes/filter.handlers.inc on line 0.
  • strict warning: Declaration of views_handler_filter_many_to_one::init() should be compatible with views_handler_filter::init(&$view, $options) in /home/3/s/sailingfortia/www/modules/views/includes/filter.handlers.inc on line 0.
  • strict warning: Declaration of views_handler_argument::init() should be compatible with views_handler::init(&$view, $options) in /home/3/s/sailingfortia/www/modules/views/includes/argument.handlers.inc on line 0.
  • strict warning: Declaration of views_plugin_display::options_validate() should be compatible with views_plugin::options_validate(&$form, &$form_state) in /home/3/s/sailingfortia/www/modules/views/includes/plugins.inc on line 0.
  • strict warning: Declaration of views_plugin_display::options_submit() should be compatible with views_plugin::options_submit(&$form, &$form_state) in /home/3/s/sailingfortia/www/modules/views/includes/plugins.inc on line 0.
  • strict warning: Declaration of views_plugin_style_default::options() should be compatible with views_object::options() in /home/3/s/sailingfortia/www/modules/views/includes/plugins.inc on line 0.
  • strict warning: Declaration of views_plugin_row::options_validate() should be compatible with views_plugin::options_validate(&$form, &$form_state) in /home/3/s/sailingfortia/www/modules/views/includes/plugins.inc on line 0.
  • strict warning: Declaration of views_plugin_row::options_submit() should be compatible with views_plugin::options_submit(&$form, &$form_state) in /home/3/s/sailingfortia/www/modules/views/includes/plugins.inc on line 0.
  • strict warning: Declaration of views_handler_field_comment::init() should be compatible with views_handler_field::init(&$view, $options) in /home/3/s/sailingfortia/www/modules/views/modules/comment.views.inc on line 0.
  • strict warning: Declaration of views_handler_field_username_comment::init() should be compatible with views_handler_field::init(&$view, $options) in /home/3/s/sailingfortia/www/modules/views/modules/comment.views.inc on line 0.
  • strict warning: Declaration of views_handler_field_node_new_comments::pre_render() should be compatible with views_handler_field::pre_render($values) in /home/3/s/sailingfortia/www/modules/views/modules/comment.views.inc on line 0.
  • strict warning: Declaration of views_handler_filter_node_status::operator_form() should be compatible with views_handler_filter::operator_form(&$form, &$form_state) in /home/3/s/sailingfortia/www/modules/views/modules/node.views.inc on line 0.
  • strict warning: Declaration of views_handler_field_file::init() should be compatible with views_handler_field::init(&$view, $options) in /home/3/s/sailingfortia/www/modules/views/modules/system.views.inc on line 0.
  • strict warning: Declaration of views_handler_filter_term_node_tid::value_validate() should be compatible with views_handler_filter::value_validate($form, &$form_state) in /home/3/s/sailingfortia/www/modules/views/modules/taxonomy.views.inc on line 0.
  • strict warning: Declaration of views_handler_field_upload_description::init() should be compatible with views_handler_field::init(&$view, $options) in /home/3/s/sailingfortia/www/modules/views/modules/upload.views.inc on line 0.
  • strict warning: Declaration of views_handler_field_user::init() should be compatible with views_handler_field::init(&$view, $options) in /home/3/s/sailingfortia/www/modules/views/modules/user.views.inc on line 0.
  • strict warning: Declaration of views_handler_filter_user_name::value_submit() should be compatible with views_handler_filter_in_operator::value_submit($form, &$form_state) in /home/3/s/sailingfortia/www/modules/views/modules/user.views.inc on line 0.
  • strict warning: Declaration of views_handler_filter_user_name::value_validate() should be compatible with views_handler_filter::value_validate($form, &$form_state) in /home/3/s/sailingfortia/www/modules/views/modules/user.views.inc on line 0.
  • strict warning: Declaration of views_handler_field_content::options() should be compatible with views_object::options() in /home/3/s/sailingfortia/www/modules/cck/includes/content.views.inc on line 258.

Lenge siden siste oppdatering nå, merkelig nok har ikke indianerne
samme tilgang på internett og telefon som oss.. Og bra er kanskje
det! Har vært god å være litt utilgjengelig, men etter ukesvis uten
nyheter, Facebook, mail og Skype hjem til nære og kjære må det
innrømmes at abstinensene kommer! Så her er vi! På Lemmon Cays, en
liten øy med en liten bar/bokbytte/internett (via Satelitt, så ikke
noe rask linje her...) og med stranda 50 meter unna! Litt spesielle
forhold, men veldig flott!

Vi har nå hatt 4 flotte uker her, da vi reiste fra Shelter Bay, noen
dager etter skjemaet, da separeringsangsten fra gutta på SY Aud og
Armatura Borealis var stooor + at vi fikk superhjelp opp og ned i
masten i nærmere 2 dager fra Alex som har mønstret på SY Aud! Vi
reiste første strekket opp til Portobello igjen, og fikk gjort unna
litt ekstra shopping, og neste morgen motorseilte vi til Porvenir,
sjekket inn og la oss til på Lemmon Cays. Der vi var superheldige å
treffe igjen Zuzana og Jon, som vi var redd vi hadde misset, siden
deres dato for kanalen nærmet seg med stormskritt! Vi hadde en
superkoselig kveld ombord hos de, hvor også faren til Jon var med,
og skulle være med gjennom kanalen! Godt å se de igjen, men trist at
det nå er lenge til neste gang, siden de entrer Stillehavet nå..
Etter kaffe ombord i Fortia neste dag sa vi hadet - og de satte
kursen mot Colon, mens vi satte kursen mot ukjente øyer i San Blas.
Det er spennende å reise i området, hvor det er mye rev og grunner.
Vi har en super guide, som vi følger slavisk (takk, Anne, som kjøpte
den i siste liten og sendte med pappa!). Vi seilte forbi Chicime, og
videre gjennom Eastern Lemmon Cays, før vi satte kursen mot de
vestligste øyene i  Holandes Cays, den mest nordlige øygruppen. Her
fikk vi flott ankring et stykke fra andre båter. Litt rulling holdt
vi ut, da vi kunne ligge rimelig alene her. Vi snorklet - på flotte
koraller, så Nurseshark som lå stille - og jeg var ikke redd, og som
begynte å svømme - og jeg måtte snu for jeg ble redd!! Jaja, litt
tøffere for hver gang! Hehe... Vi så masse flott fisk, større enn på
Lemmon Cays hvor vi snorklet med pappa og til og med Kuna Yalas
første skilpadde! Har sett lite skilpadder her, og har en viss
mistanke (som senere har blitt bekreftet) at de brukes som mat her..
Morgenen etter ble jeg vekket av Ole Petter som ropte at det var
delfiner rett rundt båten, og etter litt frem og tilbake i trøtten,
så hoppet jeg utti med dykkemaske og føtter og hadde mitt livs
største opplevelse! Jeg svømte mot de for å se om jeg kunne få et
lite glimt av de, og med Ole Petter som sto i båten og viste vei
nærmet jeg meg - og der, rett fremfor meg: 2 voksne og 2 baby
delfiner, som lå å ventet på meg - og som snudde seg mot meg da jeg
kom svømmende!! Jeg ble helt perpleks og bråstoppet og bare kikket
tilbake på de - og etter litt øyekontakt svømte de rolig videre!!
Uuuuuutrolig!!!!! Jeg glemte å puste og holdt på å svime av når jeg
kom tilbake til båten, det var bare så utrolig og det er så vakre
dyr!!!!
Morgenkaffen har vel aldri smakt bedre med minne for livet - før
Frappeen om morgenen!!!

Vi snorklet en tur sammen på formiddagen, før vi heiste anker for å
utforske videre. Vi prøvde et par steder til på Holandes, før vi
satte kursen til Coco Bandero (eller Banderas som jeg sier, og
tenker på Antonio Banderas hver gang... hihi...). Her fant vi flott
ankring blant rev og palmeøyer, og lå igjen helt alene! Utrolig
flott! Vi gjorde strandhogg på både en bitteliten palmeøy og en litt
større palmeøy. Og fant fine konkylier som var tomme og begravde
tærne i hvit-hvit sand!

Deretter var det på tide å nærme seg Achutupu, hvor vi skulle plukke
opp Lillian og broren Thomas den 15. april på morgenen. Flyet skulle
lande kl 06.45, så vi ville være på plass dagen i forveien. For en
gangs skyld hadde vi utrolig god tid, noe som vi veldig sjelden har
når vi får besøk! Vi hadde en overnatting på Aridup, som var litt
gyngete, men veldig fin, før vi midt på dagen den 14. motorseilte
inn kanalen til Achutupu. Vi hadde bare så vidt fått ankret utenfor
øya, før vi hadde besøk ombord! 2 unge gutter kom i uthult kano for
å få hjelp til GPSen de hadde funnet i vannet etter en politijakt på
narkotikatrafikk fra Colombia rett utenfor. Det er ihvertfall sånn
vi tolket spansken. Morsomt å holde en samtale hvor vi ikke kan
spansk, de ikke kan engelsk - og vi må slå opp i parløren for å
finne vesentlige ord! Men med armer, bein, mye smil og prøving og
feiling kan man til en viss grad forstå hverandre. Og med en øl i
handa blir det enda enklere!!
Da de hadde tømt øl og var strålende fornøyde over å ha vist frem
GPSen, fått litt innføring i den av Ole Petter og fått forklart at
den var til salgs for 5000 dollar (hahhahaa... ikke helt begrep om
pris her, da en ny koster under 1000 dollar hjemme..) tok vi turen
inn til Achutupu by. Etter litt prøving og sjekking, bestilling av
taxibåt til neste morgen og et nikk om ok til kaiplass hos en
familie gikk vi i land. Nok en artig befolket øy. Det er sandgater
og smale stier mellom bambushyttene. Det var helt tydelig ikke den
samme mengden med seilere her (vi var den eneste seilbåten i bukta)
og de var mye mer åpne enn på andre øyer vi har vært. Ikke fullt så
påtrengende for å selge ting heller. Vi kjøpte derimot en mola av
damen vi fikk låne kaiplass av.
Etter en runde tok vi turen tilbake til Fortia og spiste. Før vi
ryddet og klargjorde båten for gjester! Utrolig som vi roter når vi
er alene på rolig vann!!! hahhaa....

Søndag morgen hadde vi vekkerklokke på for første gang på veldig
lenge (kan i grunnen ikke huske sist gang...). Vi ble hentet av 3
molakledde jenter på morgenen, som alle ville komme ombord for å se
hvordan vi hadde det. Hihi.... Her på Achutupu hadde vi lest at
jentene var like sjødyktige som mennene, noe vi hadde sett
ettermiddagen før, hvor både jenter og gutter i alle aldre padlet
eller seilte rundt i de uthulte kanoene sine! De kjørte oss til
flyplassen - eller murbunkersen og grusbanen om du vil... Ikke
direkte noe stor flyplass, men veldig morsom! Vi ventet og ventet,
og kan ikke si at Air Panama kommer på listen over de flyselskapene
som er minst forsinka, men etter litt ventetid kom endelig Lillian
og Thomas! Utrolig koselig å se, de var litt sjokkerte over
flystandarden og mente de hadde sittet på business av de 6 setene
ombord, siden de var de som satt på den fremste raden som pekte
fremover! At de satt kne i kne med de som satt med ryggen til,
forklarte de med at de nok satt på 3.klasse... hahahahaha.....
Vi kom oss ombord, spiste frokost, og tok oss en øl (jepp, øl på
morgenen er et tegn på at du er skikkelig voksen!!!), heiste anker
og reiste ut til nærmeste palmeøy for litt bading, snorkling,
skravlings, mer øl, strandtur, hummerkjøp og hummerlunsj, nevnte jeg
bading og øl? Før kvelden kom på, og det ble natta!
Dagen etter ville vi komme oss litt videre, været var fint, men lite
vind, så vi motorseilte ut kanalen fra Achutupu, gikk videre i neste
kanal - og la oss til på Mono Island. Her fikk jeg følelsen av at
det var krokodille-farvann, noe som også viste seg å stemme, så det
var kjappe dukkerter, utforsking av øyene rundt (vi ignorerte
skiltet hvor vi ble bortvist..) og til middag: Thomas-fisket spansk
makrell med poteter og agurksalat! Thomas jobber til daglig som
fisker, og har fått oppgaven å fø oss med fisk underveis! Heldigvis
var vi ganske godt ladet med kjøtt også, for dette var den eneste
fisken vi fikk opp på 2 uker...
Vi hadde en rolig kveld med litt Fortia-spill før det ble tidlig
kvelden, med plan om langtur neste dag, for å komme oss opp til
øygruppene der det er tett mellom ankringsstedene igjen.

Så tidlig neste morgen, med frokost underveis, heiste vi anker og
satte seil! Dessverre ble det motorseiling, da det nesten ikke var
vind. Men etter 5 timer kom vi endelig frem til Coco Bandero Cays.
Vi la oss på annet sted denne gangen, nær stranda til Kuna
Indianerne som bor på Tiadup. Flotte strender og flott ankring
(mente vi). Det ble bading og gutta ville snorkle. Lillian og jeg
fant ut at vi ville inn og sjekke ut Tiadup, og se om vi kunne få
handlet en mola eller 2.. Vet ikke om jeg har nevnt det, men vi har
jo solgt den store jolla vår, og den seiler videre i Stillehavet med
Armatura Borealis. Vi savner den, men den er for stor for oss, og
Magnus m flere hadde bedre bruk for den, så det ble en vinn-vinn
situasjon, til tross for litt tidlig.. Uansett, vi har nå tatt i
bruk jolla vi hadde i begynnelsen av turen, ikke rib, men en liten
Plastimojolle med myk bunn. Så.. Lillian og jeg ville gjøre
strandhogg, vi hadde ikke satt på motoren etter seilturen, men i og
med at det knapt var 50 meter til land tok vi årene fatt, og det
gikk flott som bare det. En øøørliten misforståelse når vi traff
stranda - og før jeg visste ord av det hadde jeg mistet balansen, og
lå å sprella på ryggen i jolla med beina pekende i været! Jada, det
var en skikkelig entre - til Kuna Indianernes store forlystelse - i
flere dager!!! De lo og pekte og moret seg på min bekostning! Men
bare hyggelig å kunne være til underholdning, jeg kom meg jo nesten
ikke opp igjen fra opp-ned-tilværelsen min på grunn av laaang
latterkrampe og forlengelse av livet i flere år!!! Hihih... Men
etterhvert som den største latterkrampa hadde gitt seg, jeg hadde
fått en hjelpende hånd av Lillian, vi hadde forklart mannen som kom
løpende for å hjelpe at dette gikk veldig bra - og lata som dette
var en helt vanlig entre, sånn gjør vi det for å bygge broer i
Norge, skjønner du! Latter forlenger livet osv... Han skjønte vel
ikke mye av ordene, men kroppspråket var ikke til å ta feil av. Vi
tok en runde rundt på øya og fotograferte og fortsatte å flire, før
vi etter latter og kroppspråk og fnising fikk kjøpt noen molaer, og
tok turen tilbake i Fortia igjen. Det ble noe godt i glasset og så
var det natta.
Da vi våknet dagen etter hadde vinden snudd og vi lå med akterenden
(bra, tante Bjørg?) inn mot stranda. Det var ingen fare, da det var
lite vind og stranda var brådyp, men ganske rar følelse og ligge
omvent vei av hva man ankrer..
Dagen ble brukt til bading, snorkling (lang svømmetur på Lillian og
meg, men spreke er vi!), soling, lesing og skravling. Deilig å ikke
ha en plan, men bare nyte livet. Vi fikk blåst liv i madrassen som
vi fikk av Bergliot i sommer, og den ble flittig brukt både til
soling og velting! Søskenkjærligheten blomstrer!!! Vi var på
oppdagelsesferd og tok livet med ro! Dagene går utrolig fort selvom
du ikke gjør de store tingene, og plutselig var det kvelden igjen!
Men denne natten ble ikke så lang, da vi våknet opp av et
forferdelig vind- og regnvær - og vinden snudde stort sett hele
tiden, så vi spant rund. Og den ble sterkere og sterkere, og til
tross for skikkelig troperegn og mørke natta så vi at stranda på
Tiadup nærmet seg med stormskritt! Etter at den begynte å komme
veldig nære, vi hadde satt på dybdemåleren, og den peip som bare det
da vi kom nærmere og nærmere. Til slutt kastet Ole Petter seg i
jolla og prøvde å trekke Fortia ut på dypet igjen, men med vinden
mot seg, tung Fortia og 5 hester Yamaha på en lett jolle var dette
en håpløs oppgave.. Og da vi merket at vi faktisk sneiet sandbunden
med roret, startet vi motoren og kjørte vekk fra stranda. Noe som
førte til at vi lå ganske greit, men siden vinden og regnet
fortsatte i samme styrke var vi nødt til å reankre. Ingen morsom
oppgave når vi er omringet av rev, GPSen ikke stemmer og det er
mørkt som i en sekk, men vi hadde ikke noe valg! Heldigvis hadde vi
guiden, og Ole Petters utmerkete hukommelse av både avstander og
hvor revene gikk. Vi vekte Thomas (som faktisk ikke våknet av at vi
startet motoren!!) og tok opp anker, fant ny ankringsplass, slapp
anker og fikk flott feste midt i bukta her! For meg var det litt
smådramatisk og litt nervøst, men det gikk veldig greit, og da vi
våknet opp utpå neste dag lå vi helt perfekt! Ikke verst når vi ikke
hadde sikt og det var mørkt som bare det!
Etter frokost neste morgen hadde vi da fått bekreftet det som sto
som advarsel i guiden vår - se opp for reverse wind, altså vind fra
sør! Vi hadde i og for seg hatt den fra alle sider i løpet av
natten, og regnet med at dette kunne skje igjen! Vi bestemte oss
derfor for å flytte oss inn i kanalen mellom Olosicuidup og
Guarladup, øyene rett sør for Tiadup. Der lå det nå ingen båter, og
vi kunne ankre midt i kanalen og ha nok plass til å kunne spinne
hvis vinden fant ut at den ville gjennta forrige natt. Vi lå supert
der, og alle reiste ut på snorkletur, hvor vi så flotte koraller,
endel fisk og en barracuda (hjelp!). Etter lang tids sliting med
dugging i maskene kom Ole Petter som reddende engel og hentet
Lillian og meg, men i det vi var på vei opp i jolla kom en flokk
delfiner mot oss, så før vi kom oss opp i jolla satte vi kursen mot
de! Til tross for dugg og litt dårlig sikt fikk jeg så vidt øye på
de, og hørte de helt tydelig under vann. Utrolig! Lillian hoppet i
jolla og jeg forsatte å jakte på de i vannet, Ole Petter og Lillian
fikk best utbytte - de lekte rundt jolla en liten stund og var nære
nok til hudkontakt! Etterhvert kom jeg meg også oppi, men de var
ferdige med å leke, så vi lot de få være, og satte kursen tilbake
til Fortia, og plukket opp Thomas på veien.
Det lå flere båter her, og flere kom til. Blant annet North Star.
Det kom også en backpackerbåt, som la seg ved siden av oss i
kanalen, og vi var spente på deres reaksjon hvis vinden skulle snu
igjen. Og ikke før var vi ferdige med middag, før det begynte å
blåse - og vinden snudde igjen! Vi lå heldigvis trygt, men var litt
redde for at de skulle komme borti oss, så vi satt alle å fulgte
med. Og mest spent var vi på hva de som hadde redd opp på dekk
gjorde i det regnet satte inn! Det var luftmadrass og sengetøy, og
helt tydelig at de skulle sove ut, men da troperegnet begynte ble vi
ganske sikre på at vannseng fikk en ny betydning for de..
I og med at det begynte å bli noen dager siden vi hadde dusjet, og
at håret på leggene grodde godt i varmen, fant Lillian og jeg frem
barberhøvler og satte oss til på dekk med regnet plaskende ned! Noe
torden og lyn var det også, så vi fikk da litt blinklys for å se om
vi fikk med alle hårene på leggene eller ikke. Vi lo og fniste, Ole
Petter tok seg en dusj på andre siden og alt var bare morsomt...
Inntil vi hørte en gjennomtrengde smell/hyl/eksplosjon, vet ikke
helt hva jeg skal beskrive det som, og noe som føltes (for meg) som
en rakett rett over skuldra. Vi dukket og fòr tilbaka til trygge
omgivelser under biminien hvor Thomas så hva som skjedde! Det var
lynnedslag 2 båter på bortsiden av oss, og gnistrene fløy!!! Ole
Petter som fortsatt sto på dekk hadde hatt balkongutsikt, og var
usikker på hvilken av båtene som var truffet! Skrekkopplevelse de
Luxe! Etterhvert så vi det røde lyset på katamaranen Happy Days
komme på, og vi tolket det som om det var de som var truffet og
callet de opp på VHFen! Det viste seg at de ikke var blitt truffet,
men at North Star hadde fått et direkte treff av nedslaget!
Etterhvert fikk vi også de opp på VHFen, og de var ikke helt sikre
på hva som hadde skjedd, for de hadde vært innendørs. Da det verste
tordenværet roet seg, tok Thomas og Ole Petter jolla bort til de for
å høre hvordan det sto til, og det sto ikke direkte bra til... Alt
elektronisk, og da dette var en amerikansk seilbåt så var det godt
utstyrt, og alt var brent! Tricoloren (lyset i masta) lå på dekk i
en milion biter, alt i toppen var brent, 2 (eller 3..) kartplottere
var ødelagte, sammen med alt annet av elektronsik utstyr fra GPS,
mobiltlf, generator, ja - ALT! Det eneste han hadde som virket var
akterlanterne og en håndholt VHF.. Og da gutta kom tilbake og kunne
fortelle at North Star hadde ligget i Colombia i 7 mnd for
oppgradering og oppussing, alt var tipp topp, de hadde vært ute i 5
dager, og skulle nå nyte noen mnd på San Blas etter all jobbingen,
så ble historien deres bare trist! Men hell i uhell var det ingen
personskade! Sønnen pleide til vanlig og sitte med beina oppover
masta (!!!), men hadde i dag sittet på lugaren og spilt dataspill,
så han hadde sin lykkedag - ingen tvil om det!
Etter mye opplevelser og nerver i høyspent fant vi senga, heldigvis
hadde uværet gitt seg, og det ble en god natt søvn til tross for
støkket vi hadde fått!

Neste morgen hadde vi på VHFen og hørte alle som ville hjelpe North
Star og hvordan ryktet hadde spredd seg rundt båtene - ikke bare på
Coco Bandero, men alle innenfor rekkevidde av VHF signalene på San
Blas. Thomas og Ole Petter tok turen over til North Star igjen for å
gi litt kontaktinformasjon i tilfelle forsikringsselskapet deres
trengte forklaring, og for å høre hvordan det gikk. Heldigvis var
det en mekaniker/elektriker på nabobåten her, som kom over for å
hjelpe de! Så etter noen dagers arbeid fikk de igjen motoren til å
gå, og batteriene til å stemme (de fikk minus 50 amper på de en
stund, og da skjønner til og med jeg at det er noe som ikke
stemmer...)
Etter en super snorkletur (til tross for grunnstøting.. hahha) fant
vi ut at røykelageret begynte å synge på siste verset, til tross for
at Serpio hadde supplert oss med både frukt, grønnsaker, vin og
diesel. Thomas tok på seg oppdraget med å ta jolla ned til Nargano,
5 nm mot fastlandet. Vi utstyrte han med VHF og penger, og han satte
avgårde, og en times tid senere var han tilbake med 2 pakker Silver
Elefant - MENTOLrøyk, med irrgrønt filter! De ser skumle ut, men
smaker bare mentol. Neste morgen ville vi videre, så vi satte kursen
mot Holandes Cays igjen. Vi håpet på samme delfinopplevelse en gang
til, og Lillian hadde fremdeles Skilpadder igjen på lista over "must
see"

Så vi motorseilte tilbake til det vestligste ankringen på Holandes,
men i og med at vi nå hadde erfart at vinden kommer fra alle kanter,
så la vi oss med god avstand til rev på alle kanter. Vi lå rett
utenfor stranda, og bestemte oss for at denne kvelden ville vi
grille her! Vi badet og snorklet og koste oss hele dagen, før vi
pakket sammen grill, mat mm og Thomas og Ole Petter reiste i land
for å forberede. Der møtte de Gonzales, som hadde laget en super
grillplass vi kunne benytte. Vi betalte 2 dollar pr pers, som var en
veldig overkommerlig pris, og han kunne også lage bål for oss for 5
dollar og vi kunne kjøpe cocosnøtter som han åpnet for oss til 1
dollar, måtte ha med rom selv. Skikkelig businessmann som flere av
indianerne har blitt etterhvert! Men vi synes tilbudene hans fra
supre, så med dollar i lomma, rom i bagen reiste vi inn. Vi tente
opp grillen, Gonzales åpnet cocosnøtter til Thomas, Ole Petter og
seg selv, det ble fylt opp med rom og vi koste oss med grilling på
stranden og hyggelig
armer-bein-spanskegloser-ispedd-litt-engelsk-samtale. Vi fikk også
besøk av pappa'n til Gonzales, som var sjef på øya og hadde bodd her
i 50 år. I tillegg kom Hernan, som var Kuna-guide på en Super-Yacht
som lå på et annet ankringssted på Holandes. Han snakket flytende
engelsk og kunne oversette litt for oss. En superhyggelig kveld, med
invitasjon til middag i Gonzales og farens el Casa neste ettermiddag
for hummermiddag.

Vi nøt sol og fint vær neste dag, og det var soling både på båt og
madrass, søskenkjærligheten blomstret med krangling om madrassen i
vannet, vi snorklet, gutta var på oppdagelsestur og  vi slappet av.
Kl 5 var det middagsavtalen som sto for tur. Vi entret Kuna
samfunnet etter en stitur gjennom øya. Det var mange hytter her, så
flere familier bodde her i et lite samfunn. Spennende å få innblikk
og se med egne øyer, da dette er helt annerledes enn på de bebodde
øyene hvor det er hus over hele øya. Gonzales hadde to nyyydelige
valper som hjalp han i kjøkkenhytta, og pappa-Gonzales var litt syk
og trengte medisin som vi hentet til han fra båten. Det viste seg at
pappa-Gonzales snakket litt mer engelsk enn sønnen, så han svarte
tålmodig på alt vi lurte på. Vi fikk deilig hummer med ris og hadde
medbragt drikke. Han var opptatt mesteparten av tiden på kjøkkenet,
for han hadde ny servering kl 19, men han tok seg tid til et par
glass med vin og litt armer-og-bein-samtale. Thomas og Ole Petter
avtalte også at de skulle få være med å se hvor all hummeren han
plukket lå neste morgen, og de kunne ta med seg spare-gun og skyte
fisk hvis de ville. Tidligere på dagen hadde de nemlig skutt 2
papegøyefisk tidligere på dagen til lunsj, men vi var litt utålmodig
og stekte de nok litt for lite, så vi ville gjerne gi det et nytt
forsøk dagen etter. Lillian hadde fått litt mye sol, og noen
underlige utslett, så hun var ikke helt i form, så etter middag og
litt bilder tok vi turen tilbake igjen i båten, slik at Gonzales
kunne gjøre klar til ny bordsetting.

Avtalen med Gonzales neste morgen gikk rett i vasken. Det regnet og
var veldig lavt skydekke, så ingen var spesielt gira på snorkletur.
Det ble en hel dag med regn, lesing og soving på alle sammen. Om
natten snudde vinden og bølgene gjorde det ganske ukomfortabelt i
Fortia, og da det ikke så ut som det var noe bedring neste morgen
heller, bestemte vi oss for å sette kursen mot Lemmon Cays, hvor det
var bedre og flatere ankringsforhold. Og som tenkt så gjort. Vi
hadde et utrolig regnvær på veien, så sightseiingen blant Eastern
Lemmon Cays, med bla Dog Island regnet bort! Vi hadde et lite
opphold i regnet da vi kom inn mellom revene, heldigvis, men da vi
skulle ankre satte det igjen i gang for fullt! Det gikk til slutt en
faen i oss, så vi slang oss ut i det varme vannet - føltes som
badekartemperatur på kalde, regnvåte kropper og fikk skylt av oss i
ferskvann etterpå. Ikke så dumt at ikke det er godt for noe ;o)
Siden det var nok en dag med regnvær fant vi ut at vi skulle ha
videomaraton, så Ole Petter poppet popcorn, vi benket oss rundt den
ikke mye brukte flatskjermen vår og begynte å se film. 3 filmer rakk
vi, til vi fant senga. Jaja, morsomt for oss, kanskje ikke akkurat
hva Thomas og Lillian hadde tenkt seg på ferie... Men været er
vanskelig å gjøre noe med!
Men da vi neste morgen våknet til sol, før det igjen kom tunge
regnskyer steg mismotet! Skal det aldri gi seg? En dag er greit, 2
dager er nok, mens dag nr 3 begynner å bli frustrerende!! Vi satt og
bannet værgudene litt opp og i mente, til det til slutt ble litt
oppholdsvær. Lillian og jeg hadde internettabstinenter og ville
sjekke været for de neste dagene, for å se om det skulle fortsette å
være gråvær og vått, så vi tok jolla inn til Naguarchidup, hvor det
er internettforbindelse (her jeg sitter nå!), og det var det i hele
15 minutter før den forsvant... Vi rakk å sjekke litt vær, jeg fikk
lastet ned noen mail, og var akkurat på vei til å sjekke Facebook -
før all tilgang var borte! Til tross for iherdige forsøk og smarte
av-med-strømmen-triks kom den ikke opp igjen, og vi måtte bite i det
sure eple, og reiste tilbake til Fortia. Ettermiddagen kom med litt
lettere vær, så da gutta reiste ut for å skaffe hummermiddag, svømte
Lillian og jeg inn og gikk tur rundt øya.
På kvelden bestemte vi oss for å oppsøke Elefantbar (der det er
internettforbindelse), og vi var stort sett de eneste gjestene denne
kvelden. Men det ble sen kveld, mange rompunsj og mye moro. Etter et
lite nachspiel ombord i Fortia ble det til slutt senga for alle
sammen - til tross for at enkelte var mer opptatt med nattbad enn
leggetid... kremt!
Hjemreisen for Lillian og Thomas begynte å nærme seg med
stormskritt, og vi måtte sette kursen sørøst over igjen, for å nå
Achutupu tidsnok. I det vi motorseilte ut fra Lemmon Cays, fikk vi
sendt bursdagshilsen til Marius, gratulerer masse med dagen, store
gutten!!!!!
Vi ankom Naganara på dagen, været var opphold - heldigvis! Og vi tok
en tur i land for å prøve å bunkre litt. Begynte å gå tom for det
meste ombord, og fikk hvertfall tak i røyk og Coca Cola i land, samt
gått en tur å kikket. Heldigvis var Thomas kjent, så han guidet oss
rundt! Naganara er en av de mest moderne byene, så her er er det
parabolantenner på nesten alle hustakene og ikke så mange damer som
går i mola. Det ble tidlig kvelden i båten, etter harde runder med
Fortia spillet, hvor Thomas og jeg vant de siste rundene og bestemte
at det var kun de som telte!!! Blæh....
Neste morgen var det tidlig avgårde! Vi hadde en utrolig fin
motorseilas ned til Achutupu igjen, og Lillian og jeg fikk ligget på
dekk og gjort en innspurt med brunfargen! Vi la oss først på øya vi
hadde ligget første dagen, for å kunne bade litt, for etter alt
regnet den siste tiden var vannet i kanalen mot Achutupu forholdsvis
brunt av jord. På ettermiddagen flyttet vi oss ned til Achutupu, så
nære flyplassen vi kunne, før vi Thomas og Lillian pakket - den ene
litt bedre enn den andre... Og vi fant tidlig senga etter noen glass
med godt, regnvær og passerende tordenvær (igjen!).

Tidlig neste morgen våknet jeg av at Lillian tok en velfortjent
ferskvannsdusj kl 05.45 om morgenen! Vi lagde litt kaffe og kjapp
frokost, før vi kjørte i 2 omganger inn på flyplassen. I og med at
det hadde regnet så mye de siste dagene ble vi fullstendig
geriljaangrepet av Nonseedem, små knott som biter som bare fy! Så
med hopping, klapping, røykbomber og en liten sprut med lite
virkningsfull myggspray av en medreisene som forbarmet seg over oss,
ble det litt av en avslutning på oppholdet for Lillian som ble
angrepet verst med fullt av røde stikk oppover beina! Flyet kom en
halvtimes tid forsinka, og noe større denne gangen, tror faktisk det
var hele 10 seter! Vi sa hadet, trist at de reiste, da vi har hatt
det supermorsomt med de, og kunne godt fortsatt 2 uker til!!! Vi
håper dere kommer tilbake snart!!!! SMASK!
Vi reiste litt sørgmodige tilbake i båten, etter faktisk å overvært
2 flylandinger, da vi kanskje trodde Camilla kom fra Curacao, men i
og med at vi ikke har hatt internettforbindelse ikke hadde fått
spikret avtalen.. Siden vi hadde vært så tidlig oppe, med
vekkerklokke for andre gang på 2 uker, tok vi en lang og god
formiddagshvil. Deretter flyttet vi oss opp til naboøya for å kunne
bade litt og sole oss. Det ble typisk nok sol utover dagen da
Lillian og Thomas hadde reist.

Neste morgen satte vi kursen vestover igjen. Vi ankret opp på
Aridup, men vinden snudde så det ble en veldig rullende opplevelse,
så derfor fant vi ut at vi ville søke ly i Snug Harbour. Og for et
vakkert sted! Vi var helt alene her, med hvite strender og små øyer
rundt oss! Nydelig! Her koste vi oss resten av ettermiddagen og
spiste middag og så på solnedgang.
Neste morgen ble jeg vekket av at Ole Petter snakket med noen ute,
vi hadde fått ny venn, som kunne litt engelsk! Vi fikk aldri helt
tak i navnet hans eller barnebarnet, som alltid var med, men laget
avtale med han at de skulle komme tilbake om noen timer og vise oss
rundt på Ukupseni, den nærmeste bebodde øya til Snug Harbour. Og
etter et par timer kom de tilbake i den uthulte kanoen sin, han
hadde med noen mangoer vi fikk kjøpt, og vi tauet de til Ukupseni.
Han pekte og forklarte på veien, og det ble klart at han kunne ikke
så godt engelsk allikevel, men spansken kommer seg hos oss, så vi
tror vi skjønte noe av det han forklarte. Vi kjørte forbi en øy hvor
det var et flott hotell, og han kunne fortelle at det var masse
amerikanere der. Etter å ha vist oss en båt han var watchman for,
faktisk en norsk båt (!), reiste vi til huset hans. Som han delte
med barn og barnebarn. Vi fikk hilse på noen helt nydelige jenter,
og jeg hadde heldigvis tatt med meg en haug med kjærligheter på
pinne som jeg kunne dele ut til alle barnebarna! Til og med
minstejenta på noen få mnd ville ha, mente moren, selvom jeg har en
mistanke om hvem som endte opp med den. Den nye guiden vår og hans
lille, gode venn tok oss med på sightseeing, og vi fikk se den store
skolen som var der, vandret ut i jungelen og opp en bratt "trapp" og
der var kirkegården. Veldig spesielt å være der. Kunaene er veldig
spirituelle og har et avslappet forhold til døden. De begraver sine
døde rett under jorden og lager en haug med rød-leire/jord rundt de,
klapper til og lager tak over. Ofte sitter det noen under taket og
det var mye folk der. De har ofte kopper og krus hengende der til de
døde, og på en av gravene fortalte guiden vår at de brant sjokolade,
la fersk mango hver dag og satte frem vann, slik at åndene kunne
spise og kose seg om natten. Og taket på overbygget sa noe om hvor
mye penger de døde hadde - eller kanskje helst de etterlatte. Hadde
de palmetak var de midt på treet, men hadde de bølgeblikktak så var
de rike! Jeg må innrømme at jeg heller ville vært midt på treet og
hatt palmetak, så mye penere ut!
Deretter bar det tilbake til hjemmet til guiden vår, hvor vi prøvde
å snakke litt mer  med resten av familien. Noen av barnebarna kunne
litt engelsk, så vi fikk da det til på en måte. Vi fikk handlet litt
(mye cola og øl, synes datteren som ble satt til å kjøpe inn det),
mola overdel kjøpte vi av kona - og deretter bar det tilbake til
Fortia. Solbrente etter en hel dag i sola, så ble det tidlig
kvelden.

Neste morgen kom vår venn tilbake. Han lurte på om vi ville ha noe.
Så vi kjøpte noen flere mangoer av han, og kryss i taket, jeg har
endelig fått smaken på mango!! Det tok tid, men her er den supersøt
og jeg kan spise hele 2 på en dag! Jippiii!!!!
Utpå dagen kom det også en annen seilbåt inn, og vår tid som alene
var over. Men da de kom over senere på ettermiddagen og inviterte
oss ombord til sundowner tydet det bra. Det var Mark og Amanda fra
England/New Zealand. Vi tok med en firkløver som presang og reiste
over. Hadde en superkveld sammen, de hadde reist ut fra New Zealand
i 2004, så var gamle i gamet!
Neste dag sløvet vi ombord hele dagen, utpå ettermiddagen kom
dieselbåten putrende inn til Ukupseni, så Ole Petter tok jolla inn
og vi fikk fylt opp 40 liter med tiltrengt diesel, da vi stort sett
har motorseilet og det har gått litt drivstoff.
Dagen etter våknet vi til lett regnvær, og fant ut at vi skulle
gjøre en innsats på båten. Ole Petter fikk hengt opp vannsamler og
gjort litt småjobber, mens jeg vasket og skrubbet cockpit, fikk lagt
litt sure badeklær i såpevann og ryddet og sortert litt. På
ettermiddagen inviterte vi Mark og Amanda ombord, reiste på
oppdagelsesferd og Ole Petter var inne og gjorde litt shopping
igjen, for vi hadde bestemt oss for å reise neste dag. Vi hadde en
superhyggelig kveld med Mark og Amanda, og det ble sene kvelden!
Godt utpå natten våknet vi av et forferdelig tordenvær og mye regn!!
Det varte i flere timer, og slo ned på øyene rundt oss. Må innrømme
at etter opplevelsen på Coco Bandero er nervene litt mer i høyspenn
når det tordner i nærheten, for hva avgjør om vi blir truffet eller
ikke... Vi har blitt gode til å pakke vekk all elektronikk i
sølvfolie og legge det i ovnen, men har ingen garanti for at det
overlever. Hele dagen gikk med til regnvær og tordenvær, så vi lå og
leste og sov en hel dag! Jeg leste ut en bok på 300 sider på en dag!
Helt utrolig. Måltidene ble forholdsvis enkle, da aktivitetsnivået
var på lavmål! Utpå ettermiddagen hadde vi så vidt litt kontakt med
Amanda og Mark, så vi fikk bekreftet at alt sto bra til der også!

Neste morgen lysnet det, og vi var klare for å komme oss videre
etter 5 dager i Snug Harbour, har vel aldri ligget så lenge ett
sted, unntatt Curacao! Vi heiste anker og satte avgårde, vi ville
komme oss til Nargana for litt shopping, for på Ukupseni var det
håpløst å få tak i vin og rom, samt at utvalget av varer var litt
bedre på Nargana. Så vi sa hadet til Mark og Amanda, som heiste
anker likt som oss, men ville ta en kortere dagsetappe. Vi måtte
motorseile også i dag, men nådde frem til Nargana etter en
smørseilas med fint vær og lite bølger. Vi heiv oss i jolla og fossa
gjennom byen for å få tak i det mest elementære, for Nonseedem var i
flertall her, så vi ville komme oss ut på øyene før vi ble helt
spist opp! Så etter en time med løping og shopping heiste vi igjen
ankeret, og satte kursen for Coco Bandero. Der fikk vi super plass i
kanalen alene igjen, og strålende fornøyde tok vi oss en velfortjent
ankerdram, lagde deilig biff med gresk salat og koste oss. På
kvelden tok vi med oss all søpla på land og lagde bål. Deilig å bli
kvitt søpla etter 4 uker oppsamling av plastikk. Sikkert ikke den
mest miljøvennlige røyken som vellet opp, men her på Kuna Yala
finnes ikke så mange alternativer, og all den søpla vi ser rundt på
øyene vil vi ikke bidra til. Kuna indianerne kan ingenting om
søppelhåndtering, og kaster derfor alt på sjøen eller i jungelen. Og
plastikk blir dessverre ikke borte! Så å lage bare små harde klumper
med forkullet plastikk så vi som et bedre alternativ. Og koselig i
nattemørket var det også!
Tilbake i båten kom været igjen! Og for et regnvær, vi fikk begge en
skikkelig ferskvannsdusj med shampoo i håret og saltvannet forsvant.
Da lynet og tordenet feide over oss satt vi spent og fulgte med. All
elektronikk pakket vekk, og alle hovedbrytere til strømmen skrudd
av. Vi har en teori om at det hjelper!!! Heldigvis ble ingen truffet
denne gangen. Kan ikke nekte for at vi nå er litt lei av regn og
torden og lyn på nært hold..
Søndagen ble etterhvert fin, så vi tok en øytur og forsket litt, så
til at bålet vårt fra gårdsdagen var borte og ingen rester lå igjen.
Deretter tok vi en tur til en bitteliten øy som ligger for seg selv,
med kun en palme på. Veldig idyllisk - på avstand! Da vi kom bort
til øya var den full av søppel og plastikk.. Men vi fant en
sprettball vi fikk lekt oss litt med på stranda der ;o) Midt under
ballkastingen fikk vi se noe kjært - delfinfinner!! Vi kastet oss i
jolla og for ut til de, og hadde super-duper-delfintid! De kikket på
oss, svømte rundt oss i jolla, blåste luft og vannsprut på oss og
slo med halene.. Vi er litt usikre på delfinspråket, så da de dykket
lot vi de være. Kunne jo hende de var på jakt - og at vi forstyrret.
Men en herlig stund allikevel!
Da vi kom tilbake til Fortia, tok vi noen øl på dekk og så på alle
de nye båtene som hadde kommet, og som var på vei inn! Mark og
Amanda kom, og la seg foran kunaleieren, en trimaran gikk på grunn,
en tilsynelatende koselig båt kom inn, og koselig så den kun ut på
avstand! Skikkelig løen balje, sannsyligvis backpackerbåt det også!
Flere av de her i ulike standarder!! Vi spiste deilig middag og tok
nok en tur på stranda for å brenne resten av plasten vår, før vi
etterhvert fant ut at vi skulle sove på dekk.. Men sitteputene våre
er ikke optimale å sove på, ei heller dekket vårt. Putene er harde
og dekket er skeivt og med masse tauverk på.. hmm... Så utpå natta
stupte vi inn!
I dag tok vi en rolig morgen, med kaffe og bading, før vi nok en
gang fikk overvære en skikkelig grunnstøting av en annen katamaran,
og underholdt oss selv med problemene med å komme av revet igjen..
Deretter hadde vi noen timer med rolig seiling, og kom til slutt
frem til Lemmon Cays igjen. Og her er vi nå!
Vi begynner å nærme oss slutten på Kuna Yala for denne gang, en ukes
til, så setter vi kursen mot Portobello igjen - tror vi! Matlageret
begynner å gå tomt, likeså kontantbeholdningen.

God maimåned!

Sølvi & Ole Petter